En klassisk CR fra Klassikern Nirvana i Snillfjord

I øksendene: Innhaver og Kalviken

Forhold: 20 minus i cockpiten på Wranglern

S&D: Nirvana WI4+ ish

Når: 1.mars

Nirvana sees opp til høyre for storvassern Kalvik

Nirvana er en av de fossene som det snakkes mest om når en kommer til Trondheim og det med god grunn. Den vakre linjen ligger som klistret til den bratte fjellsiden og er umulig å ikke legge merke til når en kommer kjørene om en har et snev av alpinisme i årene. 

Det var mildt (ja) sagt en kuldeperiode i Trøndelag denne uken, hadde vært gode minus 15 hele uken. Kvelden i forveien kom Kalvik kjørene oppover fra Sunndaln for å slippe unna den værste alpine starten. Og flaks som vi hadde var det den kaldeste dagen hittil akkurat den dagen vi skulle støte på klassikeren, hele 18 minus oppe i Byåsen. Frokosten ble kjapt fortært mens kaffen ble trukket og klar for en god times kjøretur. Været var helt fantastisk, vindstille og ikke en sky på himmelen, det var bare kulden som var problemet, og det meste va var oppe i på turen var 25 minus, crispy! 

Men for det observante øye så ser en at det er sol på bilde over, noe som gjorde det til at det ble mer svetting enn frysing, for vi var jo kledd for 20 minus ^^

Close up av skjønnheten

Jeg var ropegun på første taulengde, som var så varriert som det kunne være med tanke på isforhold. Den varierte fra brattsnø, smør, stål og porøse is så her fikk en bruk for alle ferdigheter. Jeg hadde valgt å bruke raske briller på grunn av solen, og de dugget jo helt ned på grunn av solen som varmet opp meg, så midt i taulengden måtte de fint legges tilbake i brystlommen om det skulle være mulig å få ledet opp til noen standplass. 

Bedre is enn det ser ut til ;)

Så etter vell 40 meter med klatring åpenbarer standplasser av alle standplasser, ei epic lita hule som jeg fikk penetrert meg inn i etter litt rydding av istapper. Stive legger fikk slappet godt av med en herlig og trygg sittende standplass.

Happy joika ^^

Trygt plassert i standplassen ble Kalviken lei av å stå i ro og begynt på den strabasiøse ferden oppover den varierte isen. Det ble ikke tid til å fryse i hula, solen skinte og Kalviken var ikke treg med å komme seg opp til meg, med et stort smil om munnen når han så hvor jeg hadde plassert meg. 

Storvassern

Det var ikke plass til to i hula så det ble ikke mye hvile før han støtet på videre oppover på neste taulengde. Den startet med et bratt opptak før det ble litt slakere på en travers ut til venstre til en antydning av en hylle som ble neste stand. 

 Fingerbilde av Kalvikens isrensking

Så da var det min tur, etter litt kjemping fikk jeg meg ut av hula og på tur opp mot Storvassern. En fikk god varme i seg før en var oppe til standplassen, en fikk også god trening på traversering på is, med den klassiske øksen på nakken metoden. En fin lengde som fikk opp psyken til den neste som viste seg å bli en utfordring. 

Innehavern skimtes så vidt der oppe

Restacking av skruer og slynger og jeg var på vei oppover en bratt bratt skrårampe som endte i et trangt diedre. På rampen var den fint få muligheter til å sikre seg da det var bare dårlig is og fryst snø, men etter langt om lange fikk jeg satt en psykeskrue som hjalp meg opp til diedret. I diedret fikk jeg endelig satt en god skrue, men lur som jeg var så plasserte jeg den midt i og dermed ble den nesten umulig å klippe, en god lærepenge til neste gang! Her gikk det litt lettere opp til toppen, men isen var skjøre så en måtte litt frem og tilbake før det ble ut topping til et veldig kaldt alpint landskap. 

Kommentar fra Kalvik: Stafsnes, du e en syk mann! mens han nyte utsikten.

Standplassen va i et skyggelandskap og dermed beit minusgradern fra seg, hanska og jakke vart stiv tvert og dunisen vart dratt fram for å opprettholde nokka av varmen. Det va stille lenge fra Kalviken som normalt bruke å prat jamt på tur oppover så eg skjønt at han va fokusert så det holdt. Og den eminente kommentaren over va et tegn på at han va på "trygg grunn" og bære hadde kremen av tauglengda igjen. 

Raske briller

Kaldt som det va vart taua fort kveila og vi gikk bort til første av to skogsrappella. Og lur som eg va, var eg førstemann på begge to, et uendelig kaos med kvista å tau før en va nede på begge to, neste gang ska du først Kalvik ^^.

Skogsrapell <3

Vel nede etter to rappella kom linja til syne mellom trærene igjen å viste seg fra sin beste side i solnedgangen. Kulden kom sigende mens vi brukte opp det siste av energi i stive legger på tur mot bilen. 

Nirvana

Snillfjorden visste seg fra sin beste side i dag, turen var verdt hver minste kallori som ble brukt. Og jaggu var det godt med kald kaffe og sjokokuler i bilen på tur hjem etter denne bragden, denne får topp anbefaling fra meg, uten tvil :)! 

Det rapporteres fra Oppdal Ice Climbing Festival

I camping hytta: 6 joika fra det langstrakte land
Været: Super sol og crispy forhold
Stemming: Magisk!
S&D: KKK WI4, Vinstradalen, Oppdal

Så var det endelig klart for ett av årets begivenheter, nemlig Oppdalicefestival. For anledningen hadde jeg fått lånt av liten campinghytte på Magalaupet, som så praktisk var forholdsvis nærme oppholdsstedet for de festlige aktivitetene denne helgen. Inne i den vesle hytta klarte vi å presse inn 6 mann så overnattingen denne helgen ble en meget billig affære.

      

Imtimt!

Det ble ikke akkurat noen alpinstart, vi hadde så mange historier å dele at vi kom oss ikke i sengs før langt på natt. Etter en kald natt i hytta, på grunn av at vi var noe ivrig på åpning av vinduer var det digg med en god kopp kaffe og litt gryn til frokost. Deretter vendte vi snuten mot Vinstradalen hvor dagens bestigninger skulle foregå.

Når en går innover Vinstradalen blir en helt målbundet av alle de vakre islinjene som ligger tett som hagel. Dette er en alvorlig trang og liten dal, så en går som regel på elven eller rett ved siden av den, og det endte som det måtte at jeg gikk igjennom ^^ Det var ikke noe kritisk situasjon da elven er veldig grunn og jeg fikk en hånd med en gang jeg gikk igjennom, men kommer nok til å være litt mer kritisk på veivalget neste gang.

  

Ehm...

Isen vi hadde sett oss ut i dag var KKK, en formasjonsrik og nydelig linje på to taulengder på grad rundt WI4. Forholdene va nydelige i dag, en 7-5-6 minus blue sky and the sun was shining. Siden vi var 3 på laget måtte vi bli enige om hvem som skulle være ropegun først, etter en runde med handshake ble jeg den heldige.

     

Feit og fin!

Første taulengde var nydelig, flere bratte opptak igjennom veldig formasjonsrik og god is. I de bratte opptakene var isen slik at det var mulig å hooke øksene, noe som gjør jobben å komme seg opp isen en hel del lettere. Etter gode 50 meter med fantastisk klatring var jeg oppe på standplassen, en stor fin hylle med solglimt. 

        

Magi!

Vi var så heldige å ha med oss Stamnesen i dag, han sto for bildetakingen i dag, å som dere ser ble de jo helt magiske! 

         

Brattner snart til!

Siden vi var 3 sammens på laget tar det litt lengre tid en vanlig, men det er jo mye kjekkere når en kan ha noen å klage til på standplassen mens neste mann er i skarpenden av tauet. 

           

Koz azz!

Da team Stamnes og Staven hadde kommet opp til hylla mi ble det en liten runde med forfriskninger i form av vann og beef jerky før Staven var klart til å ta fatt på siste taulengde. Det var en fin lengde med en frisk start, som etterhvert ble noe slakkere. 

Blinkskudd nr 1!

Denne taulengden går egentlig rett opp og ender med noe miksklatring på toppen. Men isen var veldig soppete og solpåvirket i siste del før toppen, noe som endte med at enorme issopper kom flygende. Derfor ble rampen til venstre rampe benyttet som topout i stedet, much safer!

Blinkskudd nr 2!

Som dere ser var det mildt sagt noe soppete i toppen her. Men det gikk veldig fint å komme seg ut til rampen til venstre, med en noe mosete traversering. Vel oppe alle mann måtte vi finne en egnet plass til å rappellere, det var flere lag under oss så vi måtte vekk fra fallsonen til de. Etter en noe luftig og løs rappell var vi endelig nede på bakken igjen, bestigningen ble feiret med en lommevarm underberger som jeg hadde glemt i goretex jakka ^^

Med denne sweete bestingningen i lomma var det duket for lammegryte, foredrag, joikakonkurranser og en hel del blodfortynnende før kvelden var omme. Det ble en knall kveld med gode foredrag, god mat, bordbuldring og sene innslag med egenkomponerte kunstteater.

Søndagen tror jeg de fleste av oss ble tilskuere, fyllesjuk som noen udyr var det jo bokstavligtalt ikke mulig å holde i øksene engang! Takk for festivalen folkens, håper vi sees neste år :)! 

Snillfjorden CR, opp den navnløse fossen som "ingen" ser 

På isen: Innhavern og "hobbyfotograpen" Staven

S&D: En potensiell klassiker over Melvatnet i Snillfjorden. Parker i enden av vatnet ved noen hytter, følg traktorvei på andre siden av veien, når du kjem over kanten åpenbarer fossen seg. Graderinga på isen kjem an på kor tidlig i sesongen en er der, nå anslår vi WI3+ / WI4-. Navn har jeg vært i kontakt med førstebestiger og er hittil ikke avklart, men vi har et veldig godt forslag :)
Forhold: 6 minus og sol medførte både svette hender og klam panne (hadde sesongstarten friskt i minne så kledde oss opp litt i overkant)
Når: 30. november

Avreise klokken 7 fra Tr.heim sentrum medførte at lyset såvidt hadde kommet fram da vi stoppet nedenfor den største klassikeren i Snillfjorden, Nirvana. Det var planen å klatre den i dag, men den var for slank i bunnen, så rett inn i berget fra god avstand så har måtte det litt replanlegging til. Helga før hadde jeg vært her å buldret på andre siden av Melvatnet og da hadde jeg obsertvert en fet linje over veien, etter litt nærmere undersøkelse var det liten tvil om at vi måtte opp å se på denne. Ett lite tips får å se fossen, parker ved hyttene i enden av Melvatnet for deretter å gå opp til den øverste hytten, da kommer den praktfulle fossen til syne.

                                  Fra toppen av traktorveien

Anmarsjen så ut som at den skulle ta en hel evighet, men i godt driv var den gjort unna på ca 40 min i fint terreng. Nå var det jo snøfritt når vi var her så det går nok noen mere tid om det har lavet ned 40-50 cm, men et annet tips er å følge hjortetråkket, for det tar deg nesten helt opp til innsteget.

                                      Både lengre og feitere enn først antatt!

Vi startet ikke helt i bunnen av fossen, men på en avsats litt lengre oppe, senere i sesongen er nok isen klatterbar helt fra bunnen av. Etter et kjapt klesskift og litt racking var Magnus på isen med et stort glis om munnen, dette lover bra. Fra der vi start og opp til en stor avsats i fossen var det gode 40 meter med variert klatring, med et bratt opptak på en 5-6 meter. Iskvaliteten var noe variert, fra knallhard klink til den mykeste smørisen.

       Rett før 1.standplass

Etter en kjapp nervøsmiging var jeg også på isen, og jeg kan trygt si at første taulengde var en god start. Mange små opptak og avsluttet med et bratt litt lengre opptak på slutten, dette kan også unngåes om en traverserer helt ut til høyre ut av fossen og over berget.

Standplass neXt.

Neste taulengde så fantastisk ut, den så lang og vedvarende ut i ganske bratt terreng. Jeg var ropegun her, å det ble en lang og klam taulengde før jeg fikk satt en ikke fult så komfertabel hengende standplass i en liten nisje. Jeg startet taulengden i høyre del av fossen og traversete helt over til venstre side av den, dette fordi isen var best her og vi var usikre på hvordan det så ut over bulben.

Klamt fåsdz!

Standplassen ble satt etter gode 40 meter med klatring, om en hadde klatret mer rett opp og stregt tauene hadde en kanskje kommet opp på hylla over, men siden jeg var i totalt ukjent territorium valgt jeg heller å ta standplass på trygg grunn. En får virkerlig øvd på traversering på is på denne taulengden, både øks bak nakken og mellom tommel ble benyttet.

Sjelden syn, hjelmen er ikke skeiv!

Hengendestandplass eller delvis hengede standplass på is er ikke noe særlig komfertabelt og anbefales bare der det er behov for det. Men men, heldigvis gikk det ikke så lang tid før Magnus hang ved min side med et tilfredstillende utrykk i ansiktet da ha fikk avlastet noen stive legger.

            Rett før 2.standplass

Etter en liten kvilepause var Magnus atter en gang i støte enden av tauene, opp en småbratt og litt tynn taulengde som ble rundt 20 meter før det ble en herlig standplass i en fint plassert bjørk. Jeg fulgte gledelig etter han da jeg fikk beskjed om at det var klart, veldig glad for å komme meg vekk fra standplassen. Synet som møtte meg da jeg rundet kanten var "stunning", solen hadde akkurat tittet frem og lyste opp den fine siste taulengden som jeg skulle få gleden av å klatre.

Rett etter 2.stand

Været var så fint at vi begge tok oss tid til hver sin brødskive og nyte utsikten før jeg igjen tok tak i øksene og angrep den herlige siste taulengda som var en fryd. Det var smøris hele veien helt til topps, et hugg var stortsett nok til at øksen satt som støpt.

Sun fåsdz <3

Omgivelsene var så fine her og isen så herlig at jeg hadde det ikke travelt med å komme meg opp. Fotografen fikk også god tid til å ta flere fantastiske bilder av innhaveren.

Near the top!

Etter ca 45 meter med herlig klatring toppet jeg ut på snaufjellet i et veldig alpint landskap. Her sto det tilfeldigvis er perfekt plassert bjørk som oppfordret til å bli brukt som standplass. Standplassen var klar og Magnus begynte på denne herlig saken av en taulengde, med god grunn.

Finn Magnus!

Returen var i grunn veldig grei og sikkert enda enklere når det er litt snø en kan skli på, vi gikk til høyre over kammen og ned i skaret. Fra toppen av kammen og nesten helt ned til bilen fulgte vi en motorvei av et hjortetråkk, de hadde valgt letteste vei ned noe som ikke var oss imot.

   Sunset topout

Det var ikke nok at vi skulle få lov til å toppe ut i solnedgang, jammen var ikke månen oppe og gjorde returen en smule romantisk.

     Joika i måneskinn.

For å oppsummere så klatret vi fossen i 4 taulengder der det kanskje går ant å slå sammen nr 2 og 3, men den blir lang og vedvarende så om en liker det så er det åpning for slikt. Det er enda ganske tidlig i sesongen så om været holder seg rimelig kaldt vil nok linje bli fetere og fetere utover sesongen. At denne ikke har blitt gått oftere, og muligens bare to bestigninger håper jeg at det skjer noe med med denne CRén. Og kanskje dukker opp et navn her etter jeg har fått snakket med førtebestigeren :)

Håper flere hiver seg på denne linja, den anbefales!

Sesongstart på is i Drivdalen opp Royal Garden 

Med i veggen: 3 offshorearbeidende joikaer (en sveiser, en mekaniker og en ruffneck)

S&D: Royal Garden Aka Wenche Foss WI3+

Været: Isende kaldt, 15 minus i følge Forestern
Når: 21. november

Med ett kjapt søkt på cabinweb viste det seg at det var ledige leiligheter i Hovden, en telefon til Mr.Staven og den var booket fra 20-23. november hvor planen var isklatring eller toppturer på Oppdal så klart. Kalvik slengte seg med i siste liten, noe jeg ikke tror han angrer noe særlig på i etterkant!

Alle tre ankom kåken mandagskveld, det var isende kaldt ute og ypperlige forhold for å ta knekken på sesongstarten på is 2017/2018. Etter hver sin pils ble vi enig om at Royal Garden kunne være en grei start på sesongen, værmeldingene viste sol hele dagen og minus 15, en kald start på sesongen kan en trygt si.

     Kalvik i front ved E6én

Anmarsjen til innsteget var gjort unna på en liten time, kjempe gode forhold da det var lite snø, var bare de siste 100 høydemeterene kor det ble en del stamping i laussnøen. Taktisk som eg er gikk eg første, heldigvis bært snøen førstemann, det var værre for Kalvik som sank til knes for hvert steg han tok.

 Det stampes!

Fordi om det va 15 minus blir en bra svett under anmarsjen, vell opp på innsteget ble det skifting og god stemning når Kalviken fant ut at drikkeblære hass lak. Ulltrøye vart fint lagt tebake nederst i sekken med fleire glosa om at ei drikkeblære ska alder meir værre med på nå slikt.

             Klissvåt ulltrøye <3

Magnus va fast bestemt på at han skulla ta første taulengde, ingen av oss nekta på det, i godt driv oppover tok det ikke lange tia før han hadd stregt ut taua å fikk satt en fin standplass rett under neste opptak.

Staven i støtet

Første taulengde va fin, passe bratt og isen va heilt okei, et lite hardt lag ytterst så litt hogging vart det som vanlig. Men meget god stemming i laget å kjekt å værra tre sammens for en gangs skyld.

                 To joikanissa på tur opp

Fordi om negelbiten allerede hadd inntatt både fota og hendern så var det bare å bit sammens tennern å kom seg opp til første standplass. Angern på hanskevalget kom veldig fort, tynne hanske skal alder meire værra med om gradestokken hvis minus 10 og kaldar. Det fikk eg erfart når eg kom opp på standplassn, kor fingran va ikke eksisterende. Og enda værra blir det jo når negelspretten slepp og følelsan kjem tebake, småkvalm vart..

                      Kalvik tar jomfruen på led!

Heldigvis hadd Kalviken tikka for å ta andre taulengde, da fikk eg god tid te å få tebake følelsan både her og der. Det her var første gangen Kalvik leda på is, det gikk lett som en lek. Et lite bratt opptak rett fra standplass, så et parti med snø for deretter et nytt opptak før han fikk satt stand i siste isen.

                             Fornøyd Kalvik på 2. standplass

Så va det dags for at innhavern skulla i støtenden av tauet. En litt bratt start, med ikke så særlig god is, litt luftig is så vart masse hugging og litt leiting etter gode plasseringa for skruan.

                        Profilebildemateriale av Mr.Staven

Men etterhvert så kom eg meg over kanten, kor det var et langt snøparti kor kilesettet kom te sitt gode. Så et mindre parti med is før eg satt en naturlig standplass i nånn fine fjellformasjona.

            Klassisk uttoppingstandplass

Etter at standplassen va laga og det va signalisert at det var klart fikk av tatt av meg sekken og på med dunisen, tippa at det va enda kaldar på høgfjellet enn nede i Drivdalen så å sitta å frys på standplassen va ikke aktuelt. Etterhvert så kom begge karan opp te standplassen, godt fornøyd med å topp ut og klar for å kom seg lenger ned i dalen te litt varmar forhold!

No comment.

Vi tusla ned renna på venstre side av fossen, for deretter å bask oss litt opp igjen og litt ned igjen til en lang rappell fra et tree. Da va det bare å sett seg på raua og skli ned te innsteget. Før alle sammen va komme ned, tau va kveila, stegjern og isøkse pakka vekk så hadd det blitt ganske skymt. Det va bære å kom seg ned te Forestern før vi mørtna heilt ned (vi hadde hodelykt alle mann så ingen fare), men mest for å få litt varme i skroget igjen.

En fin start på sesongen va vi enig om alle mann, middagen vart ei klassisk reinsgryte med sjøl skutt rein, det vart ikke sein kveld på nånn av oss fåsdz.

Været dagen derpå va ikke nå særlig, kraftig vind og minus 10 er ikke noe å bryte seg på større fosser på. Men Brudgomsbjølla va i fin tilstand og jaggu va det så godt som vindstille der også. Dermed fikk vi alle oss en tur opp her i løpet av dagen.

           Litt nedsødd, men fin.

Drivdalen, det blir ikke lenge til du før besøk igjen :)

Den bratteste Crén hittil, Sydveggen direkte på Skarfjell

Med i veggen: Jeg og Magnus Staven

S&D: Sydveggen direkte (6+) på Skarfjell i Innerdalen (men ikke cruxet + de siste taulengdene grunnet at de var våte, vi traverserte ut til 15-metershammarn)

Været: Fra barings til Gore tex!
When: 26.juli

Det hele startet med en snap fra min navnebror med etternavn Bråten, om at nå var det på høy tid å bryne seg på ruta Sydveggen direkte, en av de fineste klassikerene på Skarfjell og i Innerdalen som jeg ikke kan si meg uenig i! Det ble litt kommunisering frem og tilbake med Magnus hvor vi kom fram til at onsdag ble dagen for å støte på. Dermed ble det en kjøretur fra Trondheim på tirsdag og en sykkeltur opp til Innerdals Turisthytte som ble senga vår for kvelden.

                               Det ble gryterett til middag

Værmeldingene hadde vært utrolig skiftene hele uken i forveien, å jeg fikk snap fra gamlingen om at det bøttet ned noen daler lengre borte, mens vi satt på Innerdalshytta å nøyt hver vår øl i sola i lag med noen andre joikas. Når vi krøyp ned i soveposene ferdig pakket og racket opp bevegde makrellskyene seg sakte bortover og forbi Tårnet, dagen i morgen kunne bare bli bra nå.

               Sterkt besøk i Innerdalen

06:30 sharp skvatt jeg opp av senga og vekte store deler av hytten, vi hadde en bra anmarsjon foran oss så det var greit å komme igang tidlig. Søvn hadde ikke vært fantastisk, hytte var full, så det var både snorking, fising, bjeffing og barneskrik i en jevn dur gjennom hele natten. Cruxet oppe i Sydveggen hadde vel også sin innvirkning på at søvnen ikke var fantastisk, det lå bra med spenning i luften. Etter en drøy frokost og de andre nødvendige morgenaktivitetene var vi på vei opp mot Giklingdalen, å for en dag det var.

        Skarfjell fra sin vakreste side

Det finnes flere måter å angripe anmarsjen opp til sydveggen på, vi valgt over elva, rett opp lia til første ringbånd for deretter å runde hjørnet og gå opp til neste ringbånd hvor innsteget til diamenten befinner seg. En kan også følge kanten langs vannet om en ønsker en litt slakere anmarsj, da går en også forbi en bekk fra breen som en kan fylle opp magasinet og flasken før en skal opp i veggen.

            Eg berga ^^

Det tok på tia før vi sto ved innsteget, en må jo også legge til litt godviljen for å lese topoen rett i Innerdalen, så det tok litt tid før vi var helt sikre på at vi sto ved rett innsteg.

              Gjett hvor ruta går?

Etter litt oppracking og en kjapp brødblings var jeg på vei opp første taulengde, litt løst fjell og blokkoppstabling slik som resten av Innerdalen, men enkel fin og grei klatring opp til et hyllesystem hvor standplassen ble satt.

              Staven skimtes ^^

Første taulengde kjapt unnja gjort å Magnus va på tur opp neste, tvert sola skimta igjennom det tynne skydekke vart det trollvarmt og gensern vart fort kasta. Men sia vestlandsværet har bestemt seg for å trekke lengre nordover vart det av å på med både genser, tshorte og gore tex jakke opp igjennom veggen.

      2. taulengde

Lett å fin taulengde som var kjapt unnagjort før jeg skulle bryne meg på den første grad 5 lengden. Magnus hadde tilbringt en uke på Hægefjell tidligere i sommer og jeg en uke i Uskedalen så tradformen skulle være innen rekkevidde. Dette var en fin taulengde, opp et småbratt diedre og over i et bredt riss før jeg sto under det som er cruxtaulengden på ruten vi var på.

                     Begynner å bratne til

Taktisk som jeg var med å starte først, så ble det Magnus som fikk bryne seg på cruxtaulengden av grad 6+. Vi hadde med oss godt med sikringsmiddler, dobble av samme str på flere av kammen og et kilesett ink offsetkiler så det sto ikke på utvalget. Lengden er godt sikret med både det en har i selen og en sprett utvalgt av gamle bankiser. Akkurat ved det vanskeligste partiet er tredd en slyngen gjennom to bankiser sånn at en kan dra seg opp om det blir for tungt, den ble benyttet for å si det slik.

                  Cruxet noen meter opp

Cruxet ja, hva skal en si om det, det er ganske blankt med dårlig sloper på høyre handa som en må låse av på få opp høye foter å presse seg langt langt forbi. Magnus gjorde et godt forsøk, men endte med å dra seg litt opp etter slyngen, jeg for min del med en litt for tung sekk hadde ikke sjangs, men det fristet veldig til gjentagelse uten sekk!

             Ferdig ledet, good job!

Begge var tørste som faen da jeg kom opp til standplassen for sola tok bra å det var tungt opp igjennom diedrene her. En liten drikke og kjekspause og jeg var på vei opp en lett taulengde som endre opp på en pitteliten hylle hvor en fikk kjenne litt på eksponeringen som veggen gir deg. 

Intimhylla!

Siden Magnus ledet cruxet tok jeg på meg å lede neste lengde også var satt til grad 5+, angret ikke på det da jeg syns den var en av de aller fineste taulengdene på hele ruta. Starter i et lite overheng før det legger seg litt til et artig diedre og riss system, vellsikret såden. 

Vakkert!

Jeg angrep diedret på best mulig måte, brei fot føring og layback hvor dette var nødvending, dritt kult. Det var en skikkelig Innerdals 5+ fåsdz, men det er jo ikke mulig å sammenligne fjellklatring med klatring på cragget på denne måten. Leder du max 6 på cragget så bør du ikke dra til på 5+ taulengder i Innerdalen for å si det enkelt å greit, da kommer du til å få deg en overraskelse.

      Bratt å bredt!

Etter å ha plassert en 3-punktsstandplass begynte Magnus på godlengden, han var ikke mindre raus med komplimangen om lengden han heller når han bekket over kanten, denne var fet uten tvil. Nå har vi begynt å komme et stykke oppe i veggen, når en ser oppover så ser en rett opp i et skikkelig bratt overheng av diedrer, veldig glad at vi skal traverse ut til høyre om en lengde for oppi der ser det jævlig tungt ut. Magnus er allerede mange meter oppe i veggen å forsvinner fort ut av syne mens jeg sitter på hylle og "nyter" utsikten utover mot Trollamassivet i all sin prakt. 

                                   Nesten like fin lengde dette å

Her er det bare å følge på, Mr.Staven fikk satt standplass kjapt og jeg er på tur oppover første diedre. Her er det et stort løst flak på høyresiden, klatret forsiktig forbi det uten nesten å bruke det, hadde lite lyst å dra ut dette. Vel oppe så er det dags å starte på traversen ut til høyre mot de siste taulengdene. Jeg begynner å traverse bortover de gresskledde smale hyllene bortover, opp og ned. Setter standplass tidlig for lettere å holde kommunikasjon så jeg ikke strammer tauet for mye å drar Magnus overende. 

                    Jamaican e med

Der jeg satte stand er der hvor det neste lengdene går oppover, så ganske kjapt at dette fristet veldig lite da det var våte renner på begge sider av et ganske slett å bratt diedre, Magnus var ikke uenig når han kom bort til meg heller. 

                                     Godt det var noen busker å holde seg i

Det som er kjekt her er at det går fint ant å traverse hele veien ut til en annen klassiker på Skarfjell med navn Sørøsthjørnet, da kommer en rett til cruxtaulengden på 15-metershammeren som også ble løsningen vår.

 Ferdig traverset

Hyllen under 15-metershammeren er gigantisk, her kan en fint både spise lunsj å sove om det trengs, vi hadde andre planer, Magnus racket opp å dro på opp den bratte og slette hammeren som bare deles av noen få riss, ellers er den helt slett. Det som er litt sykende her er at om en skulle være så uheldig å å falle her, så faller en fort ned på hylla under seg, derfor er det viktig å sette godt med sikring i starten på risset å heller litt spredt lengre oppe. Dette gjorde selvfølgelig Magnus med stil, det tok ikke lang tid før han var kommet seg over hammeren og fikk satt en standplass. 

                  Blinkskudd! Lukter insta!

Det er en tung lengde dette, det er det liten tvil om og med en baktung sekk i tillegg fikk en kjenne litt på pumpen i armene for å si det mildt. Jeg karret meg over kanten hvor Staven satt bare å gliste med blod på knokene, meget fornøyd med lengden som vi begge nettopp hadde gått. Nå gjenstår det bare en liten travers ut til høyre så kommer en inn i et diedre system før en lett scramblinglengde til toppen, vi begynte dessverre å nærme oss slutten på nok et eventyr i Skarfjell. Jeg fikk gleden av å lede siste skikkelig taulengde, har vært opp Sørøsthjørnet før så kjente meg fort igjen etter traversen, dette er også en knall lengde. 

                  Hardt å være knoker!

Blod åkkesom, Staven gliset når han bekket kanten på denne lengden også, like fornøyd som meg å scramblet seg videre oppover systemene og ut til venstre hvor enden på klatringen for denne reisen avsluttes. Oppkveiling av tau og avracking av selene var vi kjapt på vei ned fra toppen igjen på tur mot en rappel før vi var nede i bollen som fører ned til Giklingdalen. 

Rappelen

Når en kommer ned på første hylle i rappellen er det fristende å koble seg ut av tauene å gå resten, men det går ganske mye kjappere å bare rappelere tauene helt ut, sparer my nedklyving med det folks. Siden vi gikk opp med hver sin sekk ble en sekk kastet ned fra innsteget og ned på breen, vi var meget spente på om den hadde forsvunnet helt under breen så det ble rene leteaksjonen før vi fikk tak i den.. Heldigvis lå den godt synlig kjilt fast i kanten på breen, så da var det bare den seige turen hjem igjen til hytta og eventyret var over for denne gang. Siden det ikke var mulig å hoppe over elven på tur hjem ble det vassing, det var ikke Staven noen fan av da det var rimelig kaldt!

                       Djupere enn du trur

Vi var begge øltørste som noen vikinger etter denne turen, å vi var rimelig sikker på at ølsalgt på turisthøtta stengte klokke 11, vi dro derfor godt på nedover lia for å rekke det. Kastet fra oss sekken ved gammelhøtta å rett i baren hvor vi slukte 2 halvlitere hver, vell utn. Trøtt, sliten, våt (svette) og sulten tuslet vi tilbake til gammelhøtta for å lage oss middag, real turmat sto på menyen å det smakte fortreffelig.

Fyra

Så da var nok en uforglemmelig tur oppe i fantastiske Skarfjell forbi, det skal ikke gå like lang tid før jeg er tilbake neste gang, det er helt sikkert for her er det masse stort, drøyt og hardt å ta av. 

Diamanten

Neste gang jeg ser dette synet regner jeg med at jeg har gått noen av rutene på som vender mot Innerdalen, planleggingen har nok allerede begynt om jeg ikke tar helt feil Skarfjell!