Da va isklatresesongen 2016 offesielt åpna, en liten CR fra klassikern Kongsvollfossen 11.november!

På fosseklatring: Blogginnhaver og Mr. Staven

Vær og forhold: Alt forutenom fønvind

Humør: Absolutt strålende!

PS: Har vært veldig lite action inne her i det siste grunnet oppussing av leilighet og ny jobb på en gang. Nå er leiligheten ny oppusset og jeg har kommet inn i den nye jobben, så da håper jeg at det blir mer aktivitet her inne :) 

Øksen og jerna vart slipt, skoan pussa og hodelykta fikk seg nye batteri, det va dags for å prøv seg på Kongsvollfossen for første gang. Etter en liten kjøretur fra Trondheim havna vi omsider på parkeringplassen på øver del av Vårstigen hvor anmarsjen til klassikeren starter. Anmarsjen va ei utfordring da mosen hadd frøse og snøen ikke hadd feste seg, så det vart mange "et steg fram to steg tebake"! På bilde under ser en nedre del av fossen, vi valgt å ikke gå den første taulengda å begynnt heller rett på godsakern. 

Eg starta på første taulengda som stortsett besto av slak is, så stivheten i leggan kom rimelig kjapt. Isen va variabel fra skikkelig smøris te hardplast og siden det er første turen i år så er en jo usikker på hver eneste økseplassering, det vart ikke satt nå ny rekord opp den lengda fåsds.

Første standplass var av det hyggelige slaget, god plass til å stå og vakkar utsikt ned til Driva og E6. Det tok ikke lang tid før Mr Magnus kom opp på hylla og holdte meg med selskap. På grunn av at det var en 7-8 kalde blå og overflatevann på isen hadde flere av skruene fryst helt igjen. Dette medførste at det ble en liten tinejobb før Magnus kunna dra på videre oppover fossen. 

Staven smyg seg oppover

Det var ikke bare isen som hadde variable forhold i dag, været viste seg også fra mange forskjellige sider. Alt fra sur og kald vind til fantastiske lysforhold og vindstille i den blåtime. Etter noen kalde 10-minutter med snø, sol og vind fikk Magnus kommunisert på ett hvis at han hadde satt stand, det var værtfall ikke mer tau å gå på. Fin varriert klatring oppover til hvor standplassen var satt og det var omsider klart til å begynne på siste taulengden, som er den bratteste og fineste. Flere små opptak med fin "hyller" mellom hver, jeg var god å varm så jeg satte i vei oppover.

                        Sko stramming!

Kan ikke akkurat klaga på det synet her. Her va det bære å bestem seg for ein vei å gå å kjør på. Første 5 metern opp va lett på god is som egentlig gjaldt for heile denne taulengda. Det neste opptaket va en del brattar, men bydd heller ikke på noe problem da isen va skikkelig digg!

Lekent!

Etter det kom et litt slakkere opptak igjen før det var den siste 5-6 metern som skulle forseres, det var det bratteste av alle opptakene. Fikk satt en skru i begynnelsen av det slake opptaket og en i begynnelsen av det bratter.

Nest siste opptak.

Å sette noe skrue midt i det bratteste var ikke aktuelt så her var det bare å kjøre på. Isen var veldig luft og full av store lommer. Den var også overraskende overhengende så det kjentest før jeg rundt kanten. Det var omtrent "bare" å hooke øksende inne i de store lommene en for en å komme seg oppover, det gikk lettere enn hva jeg hadde trodd! Vell opp storfornøyd satte jeg stand i bekken, rigget meg til slik at jeg satt på sekken for å hold varmen litt bedre da det var rimelig kaldt på toppen. Det tok ikke lang tid før Magnus kom glisende rundt kant, meget fornøyd!

 Starta en ny tradisjon siden jeg har enorme mengder med underberger stående i boden. Tok oss hver vår dram for å holde varmen. Nedturen ble faktisk en bra utfordring den også, siden det var fryst mose og steinur hele veien ble var det ikke så lett å skli ned, men vi kom oss til slutt ned neste like hele ;)

Takk for en flott jomfrutur Hr. Kongsvoll!

En gammel CR fra en lang isklatretur te Henfallet i februar!

I øksendene: Reidar aka 80-tallet and Me

S&D: Henfallet som ikkje hadd meire is enn det som trengtest

Forhold: Meget varrierende

Det va tidlig en tirsdagsmorgon i februar at eg å Reidar satt oss i bilen å kjørt mot Tydalen og Henfallet. Det va dagen før eg skulla ut på jobb igjen så da passa det perfekt å få te en tur på isen før en skulla gå på stål og betong i 14 daga. Etter nånn tima annkom vi det som skulla værra en gårdsveien som normalt sett va brøyta, men etter en liten km va det bære å sett fra seg transportern om en villa ha den med seg heim igjen. Så da va det bære å ta beina fatt, første time gikk med godt mot, fliring og godt humør. Men etter den andre time hadd passert i scootersporet ( det va heldigvis det i det minste! ) begynnt vi å sjå litt mørkt på det her, hadd sett fleire små isa men ikkje nå i nærheten av Henfallet. Vi runda en liten bakketopp å der hang det å glisa te oss, det tok enda ein halvtime å vell så det før vi hadd klart komme oss te innsteget, 9 km anmars va ikkje tatt med i beregningan våres så klokka va vell halv 2 før eg satt øksa i isen!

             Isen skimtes mellom trærn

Da va det endelig min tur te å klater min første foss i skarpenden på tauet, som forøvrige va to splitter nye fluoriserende tynne rakkera. Klatringa va lett, nånn få veldig mindre opptak men ingeting som utgjor nå spesielt anna enn kalde fingra fordi eg prøvd å klem av håndtaket på Fusion mine. Et godt stykke oppi isen fant eg en flott standplass under ett bratt opptak, her va isen av litt bedre også. Kasta inn to skrua utligna med ei slynge å fikk kommunisert at det va klart for 80-tallet te å komma etter.

                        Elegant økselager på 1.standplass

Reidar fikk på seg sekk og klatrehanska å øksa seg fint på vei oppover. Temperaturen varriert veldig så isen va ubehagelig blaut nånn plassa, å ubeskrivelig hard andre. Vi hadd begge litt små problem med å stol på monopointen i den råttene isen, men det gikk overraskende bra oppover. I løpet av tida 80-tallet brukt opp te meg rasa det fleire ganga fra toppen av i hovedfossen på grunn av temperaturendringa, det medført nokk litt ekstra adrenalin i kroppen. 

Antydninga te 80-tallet

Omtrent når hendern mine hadd våkna te liv igjen entra Reidar standplass, godt fornøyd med taulengda. Vi hadd avtalt at eg skulla led heile fossen så det va min tur ut på skarpenden igjen. Først 20 meteran va kul, nesten som i ett diedret oppover før det flata litt meire ut og det vart fleire opptak som måtta passeres. På toppen av fleire av opptaka hadd det lagt seg snø så det var fleire ganga det vart ei voldsom kaving får å kom seg opp, spesielt siste opptaket kor det måtta makkes ei stund får i det heiletatt å få øksa inn i nå. Vell opp etter all kavinga satt eg standplass i den største furua i heile skogen, dro inn slakken i tau og Reidar var på tur opp igjen. 

               Brøyteplogen har allerede vært der

Så da va begge to oppe å godt fornøyd, da va det bære å ta beina fatt å kom seg bort te scootersporet igjen. Kan ikke akkurat si at nånn av oss gleda oss te den lange turen heim men heim måtta vi jo. Sakte men sikkert begynnt vi å nærm oss bilen igjen, den siste timen vi gikk snødd det som bære det så scootersporet va ikke lenger mulig å sjå. 9 lange, dryge og snørike kilometer etterpå tok vi av oss sekkan å la dem baki transportern. Meget lei å klar te å kjør heimover satt vi oss i bilen, fikk snudd den rundt å begynnt å kjør etter gårdsveien. Det gikk vell omtrent to minutt førre vi stor fast, det va heilt umulig å følg dem gamle spora når nysnøen hadd dekt dem, så vi for rett ut i grøfta fleire ganga. Etter masse måking, kaving å navigering klart vi omsider å kom oss ut på en riksvei som va brøyte og heimover bars det i ei brennevinsfart. Trøtt, lei og sliten etter en lang dag, om eg nånn gang ska tebake te Henfallet trur eg jaggu meg det ska bli på sommers tid ;) 

Men fint va det her!

Takk for slitet Henfallet, vi sees en varm sommerkveld ;)

En plaskvåt CR fra Drømmediedret på Store Vengetind

I diedret: Dan the Dog and Me og to andre team med joikas

S&D: Drømmediedret 5-

Forhold: Plaskvått

Da va det på tide å prøv seg på Drømmediedret igjen, sist gang gikk det bokstaveligtalt rett opp gjelet. Sånn som det har vært stortsett i heile sommer så va værmeldingan like ustabil som blomsterkassa på en 2CV, så vi va lenge usikker på ka som venta oss. Vi ankom Vengedalen i grått vær, lett regn og tåke langt ned i dalen. Basecamp blei satt opp i mellom regnbygan på den beste teltplassen i dalen, få meter fra vei, toalett, vann og ikke minst anmarsjen opp te drømmediedret. Når klokka hadd runda 11 va begge komme trygt ned i soveposen, regne tromma på teltduken, tåka va i umiddelbar nærhet og begge hadd i grunn dårlig trua for morgodagen.

Basecampview

Men jaggu så stemt værmeldinga for en gangs skyld i sommer, når vi såg ut av telte rundt halv 7 så va det sol og Store Vengetind sto der å vist seg i si finaste drakt. Vi va ikkje sein med å få koka på vannet å fått i oss havregrøten og en sterk kopp kaffi får å våken opp litt. Vi kom oss omsider avgårde fra campen når klokka hadd blitt rundt 8. Anmarsjen opp her er ingenting å spøk med, den er lang, bratt, eksponert, ikke så lett å finn fram og i dag va den meget våt også. I starten er det også plenty med tett vegetasjon som er ser på bilde under.

                 Dan skal være her en plass?

Anmarsjen går først gjennom tett vegetasjon, deretter oppover ei lang grasskråning heilt opp te nånn sva som en må kom seg over, før en klatre opp på ryggen som en må følg heilt opp te traversen ut til Drømmediedret. En rekk både å bli svett, sulten, få stive legga, stive lår og meire te før en har komme seg opp te traversen. Etter at en har forsert svapartie så er det stortsett høge fotløft resten av veien, opp på store steina som ligg trygt på eggen.

To svette joikas!

Etter ett godt stykke med gåing på eggen kjem en te nånn parti som en sikkert må kjenn veien får å klar å gå uten tau, det gjor ikke vi så det vart litt simultanklartring i dem mest eksponerte/vanskligaste områdan. Alt sånn som det her tar litt lengre tid enn bære å spring opp en bratt skrent, så anmarsjen vart totalt på gode tre time før eg begynnt på første taulengda.

       The D klar for fotløft

Så da va vi snart endelig komme te traversen ut te Drømmediedret, det vart en kjapp mat bit før vi begynnt på traversen for det va et par rett foran oss som vi måtta vent litt på. Det va i grunn heilt greit, det va på tide å få ned pulsen, få seg en matbit og en tåre ned i halsen.

                                Fotogen han Dan, her rett førre traversen.

Eg sprang bortover traversen mens han Dan sto å sikra, anbefale ikkje å gjørra det slik for taudraget vart heilt enormt. Klart omsider å få satt en liten stand å dratt han Dan over te innsteget. Så da va det ENDELIG klart te å begynn på det vi hadd gleda oss på så lenge. Men vi såg fort at natta med regn hadd gjort sitt oppi fjellsida. Det va en del våteparti, men ikkje værra enn at det gikk ant å få komme seg over dem for no va det ingen bønn, det va ikkje aktuelt å gå ned anmarsjen igjen! Første taulengde går fint oppover te en travers ut som igjen lede heilt opp te drømmediedret kor første standplass er. Som sagt så va den fin bortsett fra traversen som va søkkvåt, eg va fram med kalkballen å fikk fram et å annja fottaket. Etter litt oppsyking klatra eg uttpå, kjent at skoa hang på så da va det bære å peis på, runda kanten og opp te diedret, nice!

        1.stand, Dan klar te å klater

The D kom forholdsvis kjapt etter, men han å likt dårlig den våte traversen, bonusen va at han fikk med seg en ekstra kile som nånn hadd satt igjen tidligar. Etter en liten samtale vart vi enig om at Dan skulla dra på opp første lengde på drømmediedret nå han gjor med stil. Flott sikringsarbeid, fantastisk fotarbeid og kalka som en gud på tur oppover. Etterhvert så kom det andre joikateamet opp te første standplass så det vart riktig så koslig oppe på hylle der, det vart te og med spandert sjokolade for å lette på vekta te sekken hennes Caroline.

                      Me and Dan, 2. taulengde sterkt lys ja!

 50 meter tau hadd rulle ut av taubremsen før det stoppa opp oppi diedret. Skjønnt at Dan hadd nå standplassen å at det snart va min tur te å prøv meg på det fantastiske diedret. Det tok ikkje lange tia før eg va klar te å begynn å karr meg oppover formasjonan. For ei kul taulengde, den hadd alt, fotjam, handjam, crimp, mantle, fotan på kvar side og klissvåte tak. En vart både andpusten og svett før eg va komme heilt opp te han Dan, men glise va trygt på plass fåsds.

          Kjentmann opp 2.taulengde

Hengendestansplass va det jaggu med å kor han Dan bære hang å glisa. Sekken vart kasta fra seg nedi ei djup sprekk, racke vart bytte om og eg vart plassert i støtenden. Så da vart det 10 meter med diedreklatring på meg før eg bevega meg oppover et overdimmensjonert riss, firer kammen hadd passe fint her men den låg trygt igjen i bilen. Så det vart en liten runout men det va lett klartring så ingen grunn te bekymring. Ett god stykke oppi taulengda vart en litt småusikker på kor eg skulla henn, hadd heldigvis tatt bilde av topon med mobilen, så den vart henta fram å eg fikk navigert meg rett mellom to tak og inn i ett nytt diedre. Tredje standplass vart satt oppå ei fin lita hylle, så da va det klart for Bikkja å kom etter oppover.

                                The D på 4.taulengde ein plass oppi der

Dan dro på rett videre på neste taulengde, ei fin ei opp ett par riss, før en kom opp under ett småvått tak, der en fikk testa kor tøyelig en va med nå lange fot flytt ut te sia. Tøyeligheta holdt akkurat, så fikk en crimpa seg forbi og opp te hylla på fjerde standplass.

Undertegnende på 4 taulengde

Vart litt andpusten og svett, men meget fornøyd å klar for neste. Neste lengde va kul og fin, opp store formasjona og ett nydelig lite riss førre nest siste standplass vart såtte. Standplassen va forma som ei skål som passa skråget mitt heilt perfekt, så det vart dagens standplass, liggende og avslappende. Det vart litt værre med kommunikasjon mellom oss her, med etter at eg fikk nappa hardt tre gang i tauet kjent eg at Bikkja va på tur oppover, fungere like bra kvar gang!

Chill az, 5.standplass

The Dog gidd meg pent sekken å dro på oppover på 6 og siste taulengde. Følgt oppover ett lite riss før en fin svatravers så oppi ett diedre før han klatra ut av syne opp på toppen før toppen og dermed siste standplass. Når eg låg der i skåla mi å sikra så vart det meget trollsk stemming, tåka kom siganes, vind øka på og de duskregna. Plutselig va det som om eg satt der heilt aleine oppe i skåla.

The fog, trollsk!

Dan oppi tåka!

Det kom ett rop fra oven som fikk meg ut av stemninga, Dan hadd fått satt standplass å hadd begynnt å dratt inn resten av tauan. Så da va det min tur te å nyt siste taulengde før det heile va over og vi måtta begynna på desenten! Eg kravla meg over kanten å opp te standplassen, knoke mot knoke, drømmediedret er sent! Været vart brått så ruskåt, tåka vart tettar, regna striar men begge va meget godt fornøyd. Så da satt vi der begge to, glisanes i regne å spist nå tørre brødskiva med salami og svartpølse på. Det va så digg å få av seg svaskoan, få lagt racke ned i sekken, tauen på ryggen å vend snuten ned normalveien mot Vengedalen.

Desent weather!

Men en ska ikkje ta lett på turen ned fra Store Vengetind heller, det virka som at all løsstein i dalen har havna på normalveien. Men ettersom vi har gått den en gang før så huska vi så smått ka som va mest fornuftig å gjørra, lirk seg over svapartia å kom seg ned i dalen kor det vart småjogging ned gjennom. Det vart varmar og varmar ned gjennom så plagg for plagg vart kasta i sekken, under en av avkledningan stoppa vi opp for å sjå oss bak. Da lyst sola opp heile framsida av magiske Store Vengetind.

     Ruta går i skyggepartie på høyre sida

Så etter gode 14 tima på fotan hadd vi endelig grusvei under dem igjen, sekk og tau vart kasta inn i dirtbagbilen av en transporter og det vart fiska opp et par kalde øl fra kjøleboksen baki. Primusen vart fyra opp og to øl å en realturmat kvar seinar låg begge to trygt i soveposen å drømt om det fantiske eventyret vi hadd gjennomført.

Tatt fra siste standplass!

En fantastisk dag, ett fantastisk diedret og for ein fantastisk dal, takk for oss! 

En velfortjent CR fra fantastiske Ravneggen på Tustna

På eggen: Dan the Dog and Me

S&D: Ravneggen 5+

Forholda: T-skjorte og bukse va for my!

Etter at jeg fikk tak i en topo og en beskrivelse fra Kristiansund klatreklubb ( takker og bukker ) var det endelig dags å gå Ravneggen på Tustna, en kjent klassiker på Nordmøre. Som navnet sier følger hele ruta på 6 taulengder en egg stortsett hele veien opp. Den vises veldig tydlig på bildet under. Navnet vist seg også å stem ganske bra, da ravnan satt oppi fjellsia der å prata om oss.

Anmarsjen er ikke lang og ikke spesielt bratt, men i dag ble den veldig fuktig. Gradstokken vist rundt 18 grader, da blir det hakket for varmt med ei heavy duty bukse fra norrøna. For å kom seg opp te innsteget må en bulder seg opp forbi en liten bekk å forser enda et bulder før en står trygt på innsteget. 

 

Første tauglengde er ei fin lengde som går oppover riss og diedreformasjona te ei fin hylle som utgjor første standplass, en ser hylla tydlig på bilde over. Eg klatra den første lengda, den blaute tskjorta va ikke tørr førre Dan kom opp te standplass å vell så det. 

Dan på 1. taulengde

Den 2. taulengda føyk The Dog opp igjennom rissa og diedra, det tok ikke lange tida før det vart ropt standplass å det va dags å hiv på seg sekken napp ut min standplass å beinfly etter. Etter hvert som jeg kom oppi formasjonan skjønnt jeg koffor det gikk så fort, snakk om fin flyt, riss på riss, diedre på diedre.

The Dog på 2. taulengde

I støtenden på tauet dro jeg oppover de store formasjona, diedre vart forbipassa, før eg traversert ut til venstre opp under 20-metersrisse kor 3. standplass ble såtte. En bombe av en standplass, cam 2 og 3, alder følt meg så trygg på å heng meg i sela før jeg fikk ropt at det va klart for andre man å komma etter. 

Bomba 3.standplass

 

Bikkja kom kjapt etter å gjor seg klar for crux taulengda, ett "20-meterslangtriss" som helle så smått te venstre. Det gikk som en drøm, jam på jam, cam på cam. Han kosa seg virkerlig oppover risset, som vi syns va ein av dem finaste taulengdan!

20-metersrisset Bikkja

Etter masse jamming med både hender og tær kom det et brøl om at det va klart for meg å følg på. Med cam 2 og 3 trygt i sela peisa jeg oppover risset, handjam, fotjam, ta ut ei sikring, handjam, fotjam, ta ut ei sikring. Slik fortsatt det heile veien oppover te lunsjhylle kor Dogen satt å glisa i solskinne, for ei bra taulengde!

Treng kje nå beskrivelse

Da skulla jeg begynna på 5. taulengde, den gikk på eggen hele veien. For en fantastisk følelse, kjempelett klatring, labban på eggen, føttern på rissformasjona på eine sia, slik vart det hele veien opp te ei fin hylle kor 6. standplass vart satt. Heile veien oppover eggen hadd jeg ett glis om munnen, sola skinnte, ravnan preka, å eggen ble passert som i en revy, herlig!

Eggklatring på sitt beste!

Den komfortable standplassen, sola, eggen, glise forblei mens jeg sikra The D opp. Ingenting anna kan sies om han når han runda kanten heller, glise fra lunsjhylla va om ikke hakke strammar no. Alder har racket blitt så fort bytta om for lysten te å klatter neste taulengde ( som også besto av samme klatring ) va enorm. Han fløyt fint opp eggen, like fint som skyan dreiv forbi over han...

The D på siste egglengda

 Det tok ikke lang tid før det va dags for meg å egg meg oppover siste lengde, den va ikke like fin som den første egglengda, men det va jaggu ikke langt i fra. Utsøkt klatring ytterst på Nordmøre, i havgapet ute på Tustna. Returen va heller ikke nå å klaga på, etter svette 45 minutt gikk det to glinsende og glisende joikas på veg bort til bilen etter en flott ettermiddag på eggen.

En glinsende joika

Vi va jo selfølgelig heilt sikker på at ferga over te fastlandet gikk kvart på åtte, så det va jo ingen vits å sjekke det opp. Men når vi annkom kaia, for ferga fra oss uhøflig som den va, neste gikk halv ni. Derfor blei det forskynede meg en vellfortjent burger fra den lokale fastfoodkjeden på fergekaia.

Fergekaiburger

Ravneggen, vi sees nok igjen!

Enda en CR fra Flatanger!

Joikas på cragget: Thypoon Thomas, Dolphin Dylan, Rig Pig, Cat og Iduna.

S&D: Ein 7B+ (Frigg L1) oppe i Hansanhelleren og mangler noen linkups på to 7A ( "Fredagsmys" og det satans "Kakestykket").

Forholda: Tidsvis klamt på lørdags formiddag grunnet havtåka, god støteforhold uttpå dagen. Søndagen va forholda enda bedre, kanskje litt værre med folket etter en flaske med 23 års gammel rom.

Helgen 22 - 24 juli var det dags for å besøke Flatanger igjen, ilag med en gjeng med fargerike personer og the crag dog Luna.

Luna som er avbildet gjennom karabin/slyngen min som Thomas fremdeles "låner"!

Fredagen ble det stortsett kjøring fra Sunndaln til Flatanger, climp campen ble satt opp med telt til hver og en knottfri lavvo som samlingssted. Oppe tidlig lørdagsmorgen med obligatoriske klatreegg til frokost og sterk kaffe. Vi tusla opp til hula hvor det nesten ikke var mulig å se noe på grunn av havtåken. Meget trollsk stemming fåsds! 

Det ble lite med sending på lørdag, fikk linket opp ett par ruter her og der noe som var litt av målet, for på søndag skulle det støtes! Thypoon og Dolphin prøvde seg på en 7B helt øverst i hula, den viste seg å være pissblaut på toppen så lysten på å dra på noen voldsomme fløtt på den ble heller laber.

                                       Men ruta gjorde seg utmerket som siluettportrett :)

Undertegnende prøvde seg på en crimpfest et stykke nedom hulen, fikk karret meg opp etter litt heng her og der, å noen betaer utenom det vanlige. Mens eg holdt på å crimpe meg oppover fjellveggen gikk Thypoon og Dolphin løs på den Frigg L1 ( 7B+ ) som ble gått i løpet av søndagen. En meget kul, estetisk linje som snorer seg opp over granitten. Crimp, pinch, catch og føtterne i en flott sving er stikkord for den herlige linja. Føttern i svingen er mest for showet sin del, det ser jo trossalt my kular ut ;)

Klokka had no blitt my, vi skulla rekk en tur innom bua før den stenge, og middagstiden var godt innom rekkevidde! Vendte derfor snuten tilbake til campen hvor Mexicogryte og kylling sto på menyen. Det vart ein liten tur ned på cragget etter middagen hvor eg prøvd meg på en ny beta på Fredagsmys, en lang linje med fleire ute av balanse mantla, ein frekk catch og smøring på sva. Ei meget varriert og artig rute. Når eg skjønnt at eg ikke kom meg forbi cruxet den gangen her heller va det bærre å dra ned tau, kveil det opp og tusel bort til campen for å ta knekken på ei berykta flaske med rom. Som en ser så vart det middag i campen, og det vart god stemmning i lavvo uttpå natta!

Våkna opp ein smule tørr i munnen og med et mindre hukommelsetap på søndagen, så da va det bære å få på kaffen og få i seg mat for i dag skulla det sendes ( les: klar å klater ruta i ett )! Fredagsmys va den første som skulle få gjennomgå, etter at beta master 3000 Dolphin man hadd løst det på sin måte, gjor eg ett godt forsøk te å da kom eg meg over cruxet. Vell å merke ikke i ett, så neste gang ska heile gåes i ett go!

Vi tusla opp til hula igjen, noen var heldigvis på Kakestykket så jeg fikk meg en litt lengre pause før jeg trådde til. Ruta i seg sjøl e ikke spesielt vanskelig, men blir uutholdelig klar i arman på grunn av dårlige fottak og lange fløtt. Klarte derimot å få en my bedre kvil før cruxet den gangen her, så eg va neste tebake på normal før eg bevega meg utover mot magen som eg måtta klem meg rundt. Datt av første, andre og tredje gangen, før eg fant min egen beta, klem låran sammen et langt statisk flytt å cruxet va erobra. 

Da skulla eg endelig få værra publikum, pumpen i underarman gidd beskjed om at det va nok klatring for helga! T og D skulla gå Frigg L1 samme ka som måtta te. Og det gikk, Dolphin var den første te å bestig linje, det satt litt lengre inne med Thypoon men seig som han er så klarte han det te slutt, den sterke jævelen. 

Etter atter ei fantastisk helg på Flatanger va det desverre på tide å vend snuten heimover, men vi sees nok om ikke så altfor lenge Flatanger :) 

Takk for ei flott helg joikas!