Den bratteste Crén hittil, Sydveggen direkte på Skarfjell
Med i veggen: Jeg og Magnus Staven
S&D: Sydveggen direkte (6+) på Skarfjell i Innerdalen (men ikke cruxet + de siste taulengdene grunnet at de var våte, vi traverserte ut til 15-metershammarn)
Været: Fra barings til Gore tex!
When: 26.juli
Det hele startet med en snap fra min navnebror med etternavn Bråten, om at nå var det på høy tid å bryne seg på ruta Sydveggen direkte, en av de fineste klassikerene på Skarfjell og i Innerdalen som jeg ikke kan si meg uenig i! Det ble litt kommunisering frem og tilbake med Magnus hvor vi kom fram til at onsdag ble dagen for å støte på. Dermed ble det en kjøretur fra Trondheim på tirsdag og en sykkeltur opp til Innerdals Turisthytte som ble senga vår for kvelden.
Værmeldingene hadde vært utrolig skiftene hele uken i forveien, å jeg fikk snap fra gamlingen om at det bøttet ned noen daler lengre borte, mens vi satt på Innerdalshytta å nøyt hver vår øl i sola i lag med noen andre joikas. Når vi krøyp ned i soveposene ferdig pakket og racket opp bevegde makrellskyene seg sakte bortover og forbi Tårnet, dagen i morgen kunne bare bli bra nå.
06:30 sharp skvatt jeg opp av senga og vekte store deler av hytten, vi hadde en bra anmarsjon foran oss så det var greit å komme igang tidlig. Søvn hadde ikke vært fantastisk, hytte var full, så det var både snorking, fising, bjeffing og barneskrik i en jevn dur gjennom hele natten. Cruxet oppe i Sydveggen hadde vel også sin innvirkning på at søvnen ikke var fantastisk, det lå bra med spenning i luften. Etter en drøy frokost og de andre nødvendige morgenaktivitetene var vi på vei opp mot Giklingdalen, å for en dag det var.
Det finnes flere måter å angripe anmarsjen opp til sydveggen på, vi valgt over elva, rett opp lia til første ringbånd for deretter å runde hjørnet og gå opp til neste ringbånd hvor innsteget til diamenten befinner seg. En kan også følge kanten langs vannet om en ønsker en litt slakere anmarsj, da går en også forbi en bekk fra breen som en kan fylle opp magasinet og flasken før en skal opp i veggen.
Det tok på tia før vi sto ved innsteget, en må jo også legge til litt godviljen for å lese topoen rett i Innerdalen, så det tok litt tid før vi var helt sikre på at vi sto ved rett innsteg.
Etter litt oppracking og en kjapp brødblings var jeg på vei opp første taulengde, litt løst fjell og blokkoppstabling slik som resten av Innerdalen, men enkel fin og grei klatring opp til et hyllesystem hvor standplassen ble satt.
When: 26.juli
Det hele startet med en snap fra min navnebror med etternavn Bråten, om at nå var det på høy tid å bryne seg på ruta Sydveggen direkte, en av de fineste klassikerene på Skarfjell og i Innerdalen som jeg ikke kan si meg uenig i! Det ble litt kommunisering frem og tilbake med Magnus hvor vi kom fram til at onsdag ble dagen for å støte på. Dermed ble det en kjøretur fra Trondheim på tirsdag og en sykkeltur opp til Innerdals Turisthytte som ble senga vår for kvelden.
06:30 sharp skvatt jeg opp av senga og vekte store deler av hytten, vi hadde en bra anmarsjon foran oss så det var greit å komme igang tidlig. Søvn hadde ikke vært fantastisk, hytte var full, så det var både snorking, fising, bjeffing og barneskrik i en jevn dur gjennom hele natten. Cruxet oppe i Sydveggen hadde vel også sin innvirkning på at søvnen ikke var fantastisk, det lå bra med spenning i luften. Etter en drøy frokost og de andre nødvendige morgenaktivitetene var vi på vei opp mot Giklingdalen, å for en dag det var.
Etter litt oppracking og en kjapp brødblings var jeg på vei opp første taulengde, litt løst fjell og blokkoppstabling slik som resten av Innerdalen, men enkel fin og grei klatring opp til et hyllesystem hvor standplassen ble satt.
Første taulengde kjapt unnja gjort å Magnus va på tur opp neste, tvert sola skimta igjennom det tynne skydekke vart det trollvarmt og gensern vart fort kasta. Men sia vestlandsværet har bestemt seg for å trekke lengre nordover vart det av å på med både genser, tshorte og gore tex jakke opp igjennom veggen.
Lett å fin taulengde som var kjapt unnagjort før jeg skulle bryne meg på den første grad 5 lengden. Magnus hadde tilbringt en uke på Hægefjell tidligere i sommer og jeg en uke i Uskedalen så tradformen skulle være innen rekkevidde. Dette var en fin taulengde, opp et småbratt diedre og over i et bredt riss før jeg sto under det som er cruxtaulengden på ruten vi var på.
Taktisk som jeg var med å starte først, så ble det Magnus som fikk bryne seg på cruxtaulengden av grad 6+. Vi hadde med oss godt med sikringsmiddler, dobble av samme str på flere av kammen og et kilesett ink offsetkiler så det sto ikke på utvalget. Lengden er godt sikret med både det en har i selen og en sprett utvalgt av gamle bankiser. Akkurat ved det vanskeligste partiet er tredd en slyngen gjennom to bankiser sånn at en kan dra seg opp om det blir for tungt, den ble benyttet for å si det slik.
Cruxet ja, hva skal en si om det, det er ganske blankt med dårlig sloper på høyre handa som en må låse av på få opp høye foter å presse seg langt langt forbi. Magnus gjorde et godt forsøk, men endte med å dra seg litt opp etter slyngen, jeg for min del med en litt for tung sekk hadde ikke sjangs, men det fristet veldig til gjentagelse uten sekk!
Begge var tørste som faen da jeg kom opp til standplassen for sola tok bra å det var tungt opp igjennom diedrene her. En liten drikke og kjekspause og jeg var på vei opp en lett taulengde som endre opp på en pitteliten hylle hvor en fikk kjenne litt på eksponeringen som veggen gir deg.
Siden Magnus ledet cruxet tok jeg på meg å lede neste lengde også var satt til grad 5+, angret ikke på det da jeg syns den var en av de aller fineste taulengdene på hele ruta. Starter i et lite overheng før det legger seg litt til et artig diedre og riss system, vellsikret såden.
Jeg angrep diedret på best mulig måte, brei fot føring og layback hvor dette var nødvending, dritt kult. Det var en skikkelig Innerdals 5+ fåsdz, men det er jo ikke mulig å sammenligne fjellklatring med klatring på cragget på denne måten. Leder du max 6 på cragget så bør du ikke dra til på 5+ taulengder i Innerdalen for å si det enkelt å greit, da kommer du til å få deg en overraskelse.
Etter å ha plassert en 3-punktsstandplass begynte Magnus på godlengden, han var ikke mindre raus med komplimangen om lengden han heller når han bekket over kanten, denne var fet uten tvil. Nå har vi begynt å komme et stykke oppe i veggen, når en ser oppover så ser en rett opp i et skikkelig bratt overheng av diedrer, veldig glad at vi skal traverse ut til høyre om en lengde for oppi der ser det jævlig tungt ut. Magnus er allerede mange meter oppe i veggen å forsvinner fort ut av syne mens jeg sitter på hylle og "nyter" utsikten utover mot Trollamassivet i all sin prakt.
Her er det bare å følge på, Mr.Staven fikk satt standplass kjapt og jeg er på tur oppover første diedre. Her er det et stort løst flak på høyresiden, klatret forsiktig forbi det uten nesten å bruke det, hadde lite lyst å dra ut dette. Vel oppe så er det dags å starte på traversen ut til høyre mot de siste taulengdene. Jeg begynner å traverse bortover de gresskledde smale hyllene bortover, opp og ned. Setter standplass tidlig for lettere å holde kommunikasjon så jeg ikke strammer tauet for mye å drar Magnus overende.
Der jeg satte stand er der hvor det neste lengdene går oppover, så ganske kjapt at dette fristet veldig lite da det var våte renner på begge sider av et ganske slett å bratt diedre, Magnus var ikke uenig når han kom bort til meg heller.
Det som er kjekt her er at det går fint ant å traverse hele veien ut til en annen klassiker på Skarfjell med navn Sørøsthjørnet, da kommer en rett til cruxtaulengden på 15-metershammeren som også ble løsningen vår.
Hyllen under 15-metershammeren er gigantisk, her kan en fint både spise lunsj å sove om det trengs, vi hadde andre planer, Magnus racket opp å dro på opp den bratte og slette hammeren som bare deles av noen få riss, ellers er den helt slett. Det som er litt sykende her er at om en skulle være så uheldig å å falle her, så faller en fort ned på hylla under seg, derfor er det viktig å sette godt med sikring i starten på risset å heller litt spredt lengre oppe. Dette gjorde selvfølgelig Magnus med stil, det tok ikke lang tid før han var kommet seg over hammeren og fikk satt en standplass.
Det er en tung lengde dette, det er det liten tvil om og med en baktung sekk i tillegg fikk en kjenne litt på pumpen i armene for å si det mildt. Jeg karret meg over kanten hvor Staven satt bare å gliste med blod på knokene, meget fornøyd med lengden som vi begge nettopp hadde gått. Nå gjenstår det bare en liten travers ut til høyre så kommer en inn i et diedre system før en lett scramblinglengde til toppen, vi begynte dessverre å nærme oss slutten på nok et eventyr i Skarfjell. Jeg fikk gleden av å lede siste skikkelig taulengde, har vært opp Sørøsthjørnet før så kjente meg fort igjen etter traversen, dette er også en knall lengde.
Blod åkkesom, Staven gliset når han bekket kanten på denne lengden også, like fornøyd som meg å scramblet seg videre oppover systemene og ut til venstre hvor enden på klatringen for denne reisen avsluttes. Oppkveiling av tau og avracking av selene var vi kjapt på vei ned fra toppen igjen på tur mot en rappel før vi var nede i bollen som fører ned til Giklingdalen.
Når en kommer ned på første hylle i rappellen er det fristende å koble seg ut av tauene å gå resten, men det går ganske mye kjappere å bare rappelere tauene helt ut, sparer my nedklyving med det folks. Siden vi gikk opp med hver sin sekk ble en sekk kastet ned fra innsteget og ned på breen, vi var meget spente på om den hadde forsvunnet helt under breen så det ble rene leteaksjonen før vi fikk tak i den.. Heldigvis lå den godt synlig kjilt fast i kanten på breen, så da var det bare den seige turen hjem igjen til hytta og eventyret var over for denne gang. Siden det ikke var mulig å hoppe over elven på tur hjem ble det vassing, det var ikke Staven noen fan av da det var rimelig kaldt!
Vi var begge øltørste som noen vikinger etter denne turen, å vi var rimelig sikker på at ølsalgt på turisthøtta stengte klokke 11, vi dro derfor godt på nedover lia for å rekke det. Kastet fra oss sekken ved gammelhøtta å rett i baren hvor vi slukte 2 halvlitere hver, vell utn. Trøtt, sliten, våt (svette) og sulten tuslet vi tilbake til gammelhøtta for å lage oss middag, real turmat sto på menyen å det smakte fortreffelig.
Så da var nok en uforglemmelig tur oppe i fantastiske Skarfjell forbi, det skal ikke gå like lang tid før jeg er tilbake neste gang, det er helt sikkert for her er det masse stort, drøyt og hardt å ta av.
Neste gang jeg ser dette synet regner jeg med at jeg har gått noen av rutene på som vender mot Innerdalen, planleggingen har nok allerede begynt om jeg ikke tar helt feil Skarfjell!