En klassisk CR fra Klassikern Nirvana i Snillfjord

I øksendene: Innhaver og Kalviken

Forhold: 20 minus i cockpiten på Wranglern

S&D: Nirvana WI4+ ish

Når: 1.mars

Nirvana sees opp til høyre for storvassern Kalvik

Nirvana er en av de fossene som det snakkes mest om når en kommer til Trondheim og det med god grunn. Den vakre linjen ligger som klistret til den bratte fjellsiden og er umulig å ikke legge merke til når en kommer kjørene om en har et snev av alpinisme i årene. 

Det var mildt (ja) sagt en kuldeperiode i Trøndelag denne uken, hadde vært gode minus 15 hele uken. Kvelden i forveien kom Kalvik kjørene oppover fra Sunndaln for å slippe unna den værste alpine starten. Og flaks som vi hadde var det den kaldeste dagen hittil akkurat den dagen vi skulle støte på klassikeren, hele 18 minus oppe i Byåsen. Frokosten ble kjapt fortært mens kaffen ble trukket og klar for en god times kjøretur. Været var helt fantastisk, vindstille og ikke en sky på himmelen, det var bare kulden som var problemet, og det meste va var oppe i på turen var 25 minus, crispy! 

Men for det observante øye så ser en at det er sol på bilde over, noe som gjorde det til at det ble mer svetting enn frysing, for vi var jo kledd for 20 minus ^^

Close up av skjønnheten

Jeg var ropegun på første taulengde, som var så varriert som det kunne være med tanke på isforhold. Den varierte fra brattsnø, smør, stål og porøse is så her fikk en bruk for alle ferdigheter. Jeg hadde valgt å bruke raske briller på grunn av solen, og de dugget jo helt ned på grunn av solen som varmet opp meg, så midt i taulengden måtte de fint legges tilbake i brystlommen om det skulle være mulig å få ledet opp til noen standplass. 

Bedre is enn det ser ut til ;)

Så etter vell 40 meter med klatring åpenbarer standplasser av alle standplasser, ei epic lita hule som jeg fikk penetrert meg inn i etter litt rydding av istapper. Stive legger fikk slappet godt av med en herlig og trygg sittende standplass.

Happy joika ^^

Trygt plassert i standplassen ble Kalviken lei av å stå i ro og begynt på den strabasiøse ferden oppover den varierte isen. Det ble ikke tid til å fryse i hula, solen skinte og Kalviken var ikke treg med å komme seg opp til meg, med et stort smil om munnen når han så hvor jeg hadde plassert meg. 

Storvassern

Det var ikke plass til to i hula så det ble ikke mye hvile før han støtet på videre oppover på neste taulengde. Den startet med et bratt opptak før det ble litt slakere på en travers ut til venstre til en antydning av en hylle som ble neste stand. 

 Fingerbilde av Kalvikens isrensking

Så da var det min tur, etter litt kjemping fikk jeg meg ut av hula og på tur opp mot Storvassern. En fikk god varme i seg før en var oppe til standplassen, en fikk også god trening på traversering på is, med den klassiske øksen på nakken metoden. En fin lengde som fikk opp psyken til den neste som viste seg å bli en utfordring. 

Innehavern skimtes så vidt der oppe

Restacking av skruer og slynger og jeg var på vei oppover en bratt bratt skrårampe som endte i et trangt diedre. På rampen var den fint få muligheter til å sikre seg da det var bare dårlig is og fryst snø, men etter langt om lange fikk jeg satt en psykeskrue som hjalp meg opp til diedret. I diedret fikk jeg endelig satt en god skrue, men lur som jeg var så plasserte jeg den midt i og dermed ble den nesten umulig å klippe, en god lærepenge til neste gang! Her gikk det litt lettere opp til toppen, men isen var skjøre så en måtte litt frem og tilbake før det ble ut topping til et veldig kaldt alpint landskap. 

Kommentar fra Kalvik: Stafsnes, du e en syk mann! mens han nyte utsikten.

Standplassen va i et skyggelandskap og dermed beit minusgradern fra seg, hanska og jakke vart stiv tvert og dunisen vart dratt fram for å opprettholde nokka av varmen. Det va stille lenge fra Kalviken som normalt bruke å prat jamt på tur oppover så eg skjønt at han va fokusert så det holdt. Og den eminente kommentaren over va et tegn på at han va på "trygg grunn" og bære hadde kremen av tauglengda igjen. 

Raske briller

Kaldt som det va vart taua fort kveila og vi gikk bort til første av to skogsrappella. Og lur som eg va, var eg førstemann på begge to, et uendelig kaos med kvista å tau før en va nede på begge to, neste gang ska du først Kalvik ^^.

Skogsrapell <3

Vel nede etter to rappella kom linja til syne mellom trærene igjen å viste seg fra sin beste side i solnedgangen. Kulden kom sigende mens vi brukte opp det siste av energi i stive legger på tur mot bilen. 

Nirvana

Snillfjorden visste seg fra sin beste side i dag, turen var verdt hver minste kallori som ble brukt. Og jaggu var det godt med kald kaffe og sjokokuler i bilen på tur hjem etter denne bragden, denne får topp anbefaling fra meg, uten tvil :)! 

Det rapporteres fra Oppdal Ice Climbing Festival

I camping hytta: 6 joika fra det langstrakte land
Været: Super sol og crispy forhold
Stemming: Magisk!
S&D: KKK WI4, Vinstradalen, Oppdal

Så var det endelig klart for ett av årets begivenheter, nemlig Oppdalicefestival. For anledningen hadde jeg fått lånt av liten campinghytte på Magalaupet, som så praktisk var forholdsvis nærme oppholdsstedet for de festlige aktivitetene denne helgen. Inne i den vesle hytta klarte vi å presse inn 6 mann så overnattingen denne helgen ble en meget billig affære.

      

Imtimt!

Det ble ikke akkurat noen alpinstart, vi hadde så mange historier å dele at vi kom oss ikke i sengs før langt på natt. Etter en kald natt i hytta, på grunn av at vi var noe ivrig på åpning av vinduer var det digg med en god kopp kaffe og litt gryn til frokost. Deretter vendte vi snuten mot Vinstradalen hvor dagens bestigninger skulle foregå.

Når en går innover Vinstradalen blir en helt målbundet av alle de vakre islinjene som ligger tett som hagel. Dette er en alvorlig trang og liten dal, så en går som regel på elven eller rett ved siden av den, og det endte som det måtte at jeg gikk igjennom ^^ Det var ikke noe kritisk situasjon da elven er veldig grunn og jeg fikk en hånd med en gang jeg gikk igjennom, men kommer nok til å være litt mer kritisk på veivalget neste gang.

  

Ehm...

Isen vi hadde sett oss ut i dag var KKK, en formasjonsrik og nydelig linje på to taulengder på grad rundt WI4. Forholdene va nydelige i dag, en 7-5-6 minus blue sky and the sun was shining. Siden vi var 3 på laget måtte vi bli enige om hvem som skulle være ropegun først, etter en runde med handshake ble jeg den heldige.

     

Feit og fin!

Første taulengde var nydelig, flere bratte opptak igjennom veldig formasjonsrik og god is. I de bratte opptakene var isen slik at det var mulig å hooke øksene, noe som gjør jobben å komme seg opp isen en hel del lettere. Etter gode 50 meter med fantastisk klatring var jeg oppe på standplassen, en stor fin hylle med solglimt. 

        

Magi!

Vi var så heldige å ha med oss Stamnesen i dag, han sto for bildetakingen i dag, å som dere ser ble de jo helt magiske! 

         

Brattner snart til!

Siden vi var 3 sammens på laget tar det litt lengre tid en vanlig, men det er jo mye kjekkere når en kan ha noen å klage til på standplassen mens neste mann er i skarpenden av tauet. 

           

Koz azz!

Da team Stamnes og Staven hadde kommet opp til hylla mi ble det en liten runde med forfriskninger i form av vann og beef jerky før Staven var klart til å ta fatt på siste taulengde. Det var en fin lengde med en frisk start, som etterhvert ble noe slakkere. 

Blinkskudd nr 1!

Denne taulengden går egentlig rett opp og ender med noe miksklatring på toppen. Men isen var veldig soppete og solpåvirket i siste del før toppen, noe som endte med at enorme issopper kom flygende. Derfor ble rampen til venstre rampe benyttet som topout i stedet, much safer!

Blinkskudd nr 2!

Som dere ser var det mildt sagt noe soppete i toppen her. Men det gikk veldig fint å komme seg ut til rampen til venstre, med en noe mosete traversering. Vel oppe alle mann måtte vi finne en egnet plass til å rappellere, det var flere lag under oss så vi måtte vekk fra fallsonen til de. Etter en noe luftig og løs rappell var vi endelig nede på bakken igjen, bestigningen ble feiret med en lommevarm underberger som jeg hadde glemt i goretex jakka ^^

Med denne sweete bestingningen i lomma var det duket for lammegryte, foredrag, joikakonkurranser og en hel del blodfortynnende før kvelden var omme. Det ble en knall kveld med gode foredrag, god mat, bordbuldring og sene innslag med egenkomponerte kunstteater.

Søndagen tror jeg de fleste av oss ble tilskuere, fyllesjuk som noen udyr var det jo bokstavligtalt ikke mulig å holde i øksene engang! Takk for festivalen folkens, håper vi sees neste år :)!