En klassisk CR fra Klassikern Nirvana i Snillfjord

I øksendene: Innhaver og Kalviken

Forhold: 20 minus i cockpiten på Wranglern

S&D: Nirvana WI4+ ish

Når: 1.mars

Nirvana sees opp til høyre for storvassern Kalvik

Nirvana er en av de fossene som det snakkes mest om når en kommer til Trondheim og det med god grunn. Den vakre linjen ligger som klistret til den bratte fjellsiden og er umulig å ikke legge merke til når en kommer kjørene om en har et snev av alpinisme i årene. 

Det var mildt (ja) sagt en kuldeperiode i Trøndelag denne uken, hadde vært gode minus 15 hele uken. Kvelden i forveien kom Kalvik kjørene oppover fra Sunndaln for å slippe unna den værste alpine starten. Og flaks som vi hadde var det den kaldeste dagen hittil akkurat den dagen vi skulle støte på klassikeren, hele 18 minus oppe i Byåsen. Frokosten ble kjapt fortært mens kaffen ble trukket og klar for en god times kjøretur. Været var helt fantastisk, vindstille og ikke en sky på himmelen, det var bare kulden som var problemet, og det meste va var oppe i på turen var 25 minus, crispy! 

Men for det observante øye så ser en at det er sol på bilde over, noe som gjorde det til at det ble mer svetting enn frysing, for vi var jo kledd for 20 minus ^^

Close up av skjønnheten

Jeg var ropegun på første taulengde, som var så varriert som det kunne være med tanke på isforhold. Den varierte fra brattsnø, smør, stål og porøse is så her fikk en bruk for alle ferdigheter. Jeg hadde valgt å bruke raske briller på grunn av solen, og de dugget jo helt ned på grunn av solen som varmet opp meg, så midt i taulengden måtte de fint legges tilbake i brystlommen om det skulle være mulig å få ledet opp til noen standplass. 

Bedre is enn det ser ut til ;)

Så etter vell 40 meter med klatring åpenbarer standplasser av alle standplasser, ei epic lita hule som jeg fikk penetrert meg inn i etter litt rydding av istapper. Stive legger fikk slappet godt av med en herlig og trygg sittende standplass.

Happy joika ^^

Trygt plassert i standplassen ble Kalviken lei av å stå i ro og begynt på den strabasiøse ferden oppover den varierte isen. Det ble ikke tid til å fryse i hula, solen skinte og Kalviken var ikke treg med å komme seg opp til meg, med et stort smil om munnen når han så hvor jeg hadde plassert meg. 

Storvassern

Det var ikke plass til to i hula så det ble ikke mye hvile før han støtet på videre oppover på neste taulengde. Den startet med et bratt opptak før det ble litt slakere på en travers ut til venstre til en antydning av en hylle som ble neste stand. 

 Fingerbilde av Kalvikens isrensking

Så da var det min tur, etter litt kjemping fikk jeg meg ut av hula og på tur opp mot Storvassern. En fikk god varme i seg før en var oppe til standplassen, en fikk også god trening på traversering på is, med den klassiske øksen på nakken metoden. En fin lengde som fikk opp psyken til den neste som viste seg å bli en utfordring. 

Innehavern skimtes så vidt der oppe

Restacking av skruer og slynger og jeg var på vei oppover en bratt bratt skrårampe som endte i et trangt diedre. På rampen var den fint få muligheter til å sikre seg da det var bare dårlig is og fryst snø, men etter langt om lange fikk jeg satt en psykeskrue som hjalp meg opp til diedret. I diedret fikk jeg endelig satt en god skrue, men lur som jeg var så plasserte jeg den midt i og dermed ble den nesten umulig å klippe, en god lærepenge til neste gang! Her gikk det litt lettere opp til toppen, men isen var skjøre så en måtte litt frem og tilbake før det ble ut topping til et veldig kaldt alpint landskap. 

Kommentar fra Kalvik: Stafsnes, du e en syk mann! mens han nyte utsikten.

Standplassen va i et skyggelandskap og dermed beit minusgradern fra seg, hanska og jakke vart stiv tvert og dunisen vart dratt fram for å opprettholde nokka av varmen. Det va stille lenge fra Kalviken som normalt bruke å prat jamt på tur oppover så eg skjønt at han va fokusert så det holdt. Og den eminente kommentaren over va et tegn på at han va på "trygg grunn" og bære hadde kremen av tauglengda igjen. 

Raske briller

Kaldt som det va vart taua fort kveila og vi gikk bort til første av to skogsrappella. Og lur som eg va, var eg førstemann på begge to, et uendelig kaos med kvista å tau før en va nede på begge to, neste gang ska du først Kalvik ^^.

Skogsrapell <3

Vel nede etter to rappella kom linja til syne mellom trærene igjen å viste seg fra sin beste side i solnedgangen. Kulden kom sigende mens vi brukte opp det siste av energi i stive legger på tur mot bilen. 

Nirvana

Snillfjorden visste seg fra sin beste side i dag, turen var verdt hver minste kallori som ble brukt. Og jaggu var det godt med kald kaffe og sjokokuler i bilen på tur hjem etter denne bragden, denne får topp anbefaling fra meg, uten tvil :)!