En gammel CR fra en lang isklatretur te Henfallet i februar!

I øksendene: Reidar aka 80-tallet and Me

S&D: Henfallet som ikkje hadd meire is enn det som trengtest

Forhold: Meget varrierende

Det va tidlig en tirsdagsmorgon i februar at eg å Reidar satt oss i bilen å kjørt mot Tydalen og Henfallet. Det va dagen før eg skulla ut på jobb igjen så da passa det perfekt å få te en tur på isen før en skulla gå på stål og betong i 14 daga. Etter nånn tima annkom vi det som skulla værra en gårdsveien som normalt sett va brøyta, men etter en liten km va det bære å sett fra seg transportern om en villa ha den med seg heim igjen. Så da va det bære å ta beina fatt, første time gikk med godt mot, fliring og godt humør. Men etter den andre time hadd passert i scootersporet ( det va heldigvis det i det minste! ) begynnt vi å sjå litt mørkt på det her, hadd sett fleire små isa men ikkje nå i nærheten av Henfallet. Vi runda en liten bakketopp å der hang det å glisa te oss, det tok enda ein halvtime å vell så det før vi hadd klart komme oss te innsteget, 9 km anmars va ikkje tatt med i beregningan våres så klokka va vell halv 2 før eg satt øksa i isen!

             Isen skimtes mellom trærn

Da va det endelig min tur te å klater min første foss i skarpenden på tauet, som forøvrige va to splitter nye fluoriserende tynne rakkera. Klatringa va lett, nånn få veldig mindre opptak men ingeting som utgjor nå spesielt anna enn kalde fingra fordi eg prøvd å klem av håndtaket på Fusion mine. Et godt stykke oppi isen fant eg en flott standplass under ett bratt opptak, her va isen av litt bedre også. Kasta inn to skrua utligna med ei slynge å fikk kommunisert at det va klart for 80-tallet te å komma etter.

                        Elegant økselager på 1.standplass

Reidar fikk på seg sekk og klatrehanska å øksa seg fint på vei oppover. Temperaturen varriert veldig så isen va ubehagelig blaut nånn plassa, å ubeskrivelig hard andre. Vi hadd begge litt små problem med å stol på monopointen i den råttene isen, men det gikk overraskende bra oppover. I løpet av tida 80-tallet brukt opp te meg rasa det fleire ganga fra toppen av i hovedfossen på grunn av temperaturendringa, det medført nokk litt ekstra adrenalin i kroppen. 

Antydninga te 80-tallet

Omtrent når hendern mine hadd våkna te liv igjen entra Reidar standplass, godt fornøyd med taulengda. Vi hadd avtalt at eg skulla led heile fossen så det va min tur ut på skarpenden igjen. Først 20 meteran va kul, nesten som i ett diedret oppover før det flata litt meire ut og det vart fleire opptak som måtta passeres. På toppen av fleire av opptaka hadd det lagt seg snø så det var fleire ganga det vart ei voldsom kaving får å kom seg opp, spesielt siste opptaket kor det måtta makkes ei stund får i det heiletatt å få øksa inn i nå. Vell opp etter all kavinga satt eg standplass i den største furua i heile skogen, dro inn slakken i tau og Reidar var på tur opp igjen. 

               Brøyteplogen har allerede vært der

Så da va begge to oppe å godt fornøyd, da va det bære å ta beina fatt å kom seg bort te scootersporet igjen. Kan ikke akkurat si at nånn av oss gleda oss te den lange turen heim men heim måtta vi jo. Sakte men sikkert begynnt vi å nærm oss bilen igjen, den siste timen vi gikk snødd det som bære det så scootersporet va ikke lenger mulig å sjå. 9 lange, dryge og snørike kilometer etterpå tok vi av oss sekkan å la dem baki transportern. Meget lei å klar te å kjør heimover satt vi oss i bilen, fikk snudd den rundt å begynnt å kjør etter gårdsveien. Det gikk vell omtrent to minutt førre vi stor fast, det va heilt umulig å følg dem gamle spora når nysnøen hadd dekt dem, så vi for rett ut i grøfta fleire ganga. Etter masse måking, kaving å navigering klart vi omsider å kom oss ut på en riksvei som va brøyte og heimover bars det i ei brennevinsfart. Trøtt, lei og sliten etter en lang dag, om eg nånn gang ska tebake te Henfallet trur eg jaggu meg det ska bli på sommers tid ;) 

Men fint va det her!

Takk for slitet Henfallet, vi sees en varm sommerkveld ;)